Lørdag, og påske...

Lost and forgotten....

Startet dagens blogginlegg med bildet "Lost and Forgotten".
Jeg vil gjerne fortelle litt om dette bildet. Det er en kosebamse so har sitti i vinduet på Gol Stasjon i lengre tid. Vet ikke hvem som eier den, eller om den er savnet. Det er bare et eller annen trist over denne fyren, der han stirrer ut mot perrongen og togene som kommer og går. Om han er gjenglemt på toget, og kastet av på Gol Stasjon fordi han ikke hadde bilett videre. Eller om han er gjenglemt på stasjonen av noen som hadde litt for dårlig tid. Jeg lurer på om han eller hun som har mistet den sitter et eller annet sted, i et vindu, og stirrer ut på samme måten. Lurer på når Kosebamse kommer hjem. På samme måte som Kosebamse sitter og lurer på om noen snart kommer og henter den.. Et bilde kan fortelle en historie like godt som en novelle, eller en roman.

Jeg bare håper jeg en gang kan klare å få til en bildeserie, eller et bilde som virkelig kan fortelle en historie, eller lage en historie selv.

Sitter på jobb i dag også, og planlegger litt hva jeg skal gjøre i påsken. Prøver å komme opp med noen gode ideer til bilder, eller bildeserier. Det begynner å komme noen ideer, og jeg har bare igjen å få det inn på kameraet.

Der er alltid lettere å få dagene til å gå når man tenker fremover. Så nå setter jeg meg mål. Jeg kommer ikke til å si hva disse målene er, for da er jeg redd folk kommer til å "hjelpe" meg.
Sorry folkens, men noe må jeg klare på egen hånd!

Glemte å skrive noe som passet til overskriften, da..
Lørdag og påske, ja.
Hvorfor kom jeg egentlig med den overskriften? Kanskje først og fremst fordi de siste årene har denne dagen, for meg og mange andre vert starten på operativ påsketjeneste på Røde Kors hytta, Kontakten, på Golsfjellet. Det føles litt rart å ikke være der i år.
Ting blir liksom fort en vane, og da er det rart å ikke følge samme gamle vane år etter år. Jeg er ikke trist og lei for at jeg ikke er der, men jeg savner såklart samholdet, stemningen og gleden som er på hytta i påsken.
For å ikke glemme spenningen når telefonen ringer, og stillheten som brer seg over hytta når det skjer. Middagene, og måltidene generellt, som foregår i en tone der alle føler seg som en stor familie. Og selve maten som alltid er av beste sort, transportert på scooter eller humpete dårlige veier fra Storefjell. Er det rart at slikt setter seg på minnet, og blir en tradisjon etter bare få år.
Må jo også nevne gjestene fra andre hjelpekorps, som i mange år har kommet tilbake for å tjenestegjøre på Kontakten i påsken.
Jeg savner dere der oppe på fjellet, folkens!