Det våres, og det tenkes

"Skuret i skogen"
Eller hytta i skogen, vet ikke helt hva jeg skal kalle det.
Jeg "oppdaget" denne hytta i fjor høst. Den har sikkert vært inni skogen der i flere tiår, og jeg har sikkert gått forbi flere ganger uten å legge ordentlig merke til den. Men det var et eller annet som fanget blikket når jeg gikk igjennom skogen i høst. Den blå døra, kanskje, eller bare "tomheten" som den symboliserer. Bare etterlatt for seg selv inne i den store skogen. Tømt for alle verdier, og satt igjen til forfall. Kanskje jeg kjente meg igjen i følelsen? Kanskje det var derfor den "åpenbarte" seg for meg i høst? Det blir fort en del tanker med sånne motiv.

Det er slike motiv som dette, som får opp øynene for tolking av bilder. Får frem tanker og følelser, og en personifisering av objekter. Studer bildene av denne hytta, og døra, spesielt, og si i kommentarfeltet under hva slags tanker du får. Hva slags tanker du tror hytta hadde hatt, om den kunne ha snakket eller tenkt. Det er alltid morsomt å vite hva slags tanker andre kan få ut av et motiv og et bilde.



Nå er vårværet endelig kommet for fullt i Hallingdal. Sola skinner, og vannet sildrer friskt i veikanten. Fuglene synger og bråker, og er vårkåte som fy. De sitter rundt i alle trær og roper på en make.
Snøen blir gradvis borte, og småspirene som har vært klare fra i høst, begynner å titte frem.
Gradestokken holder seg godt over 0º og tiner opp folk og fe. Klærne blir borte, og folk nyter solen så godt de kan.

Jeg ser fremover, og inner at dagene blir lengre og lengre. Det er ikke lenger så mørkt. Hverken ute eller inne. Humøret er gradvis på veg oppover i takt med sola og temperaturen.
En liten melding fra en god venn er alt som skal til for å få frem smilet, som har liggi skjult siden August.
Ting begynner liksom å falle litt mere på plass. Jeg har begynt å tenke fremover, og legge planer. Jeg vet det er mye jeg må igjennom, og mange dørstokker å krype over, men de er ikke så høye lenger nå. De krymper i lyset og sola. Såklart er det fortsatt ensomt om kveldene, men jeg forsøker å få tankene over på noe annet, og tenke fremover. Finne løsninger istedet for å grave meg ned i problemer og tristhet.

Jeg gleder meg til det har blitt borte så mye snø, at jeg kan gå ute i naturen igjen, med kameraet, og ta masse bilder av ting jeg kommer over. Ting kommer frem når "sløret" blir borte. Både snøen, og det teppet av depresjon som jeg har befunnet meg i. Jeg klarer å smile til folk igjen, i små mengder om gangen enda, men det er ihvertfall et lysglimt.

Bare det å være sammen med noen jeg er glad i, og som er glad i meg tilbake, gjør at jeg kommer meg opp igjen. Så tusen takk for at du lar meg få komme å bare være med deg av og til. (Du vet hvem du er)

Jeg må også få lov til å takke for at jeg har møtt nye mennesker, på steder jeg aldri kunne drømme om at jeg kunne bli kjent med noen. Jeg visste ikke at man kan bli SÅ godt kjent med folk som jeg har blitt på et chattested. (Gratulerer med dagen, Rebecca) Så synd jeg ikke kan komme nedover og hilse på neste helg.

Ellers så blir dagene bare kortere og kortere. Har så mye jeg har lyst til å gjøre, som jeg bare ikke rekker å få gjort. Men nå kjenner jeg ihvertfall at jeg har energi til å få gjort tin, og da gjør det ikke noe at jeg ikke får gjort alt!
Bare la meg få gjøre ting etter egen timeplan, ellers så er det ikke lenge før jeg er tilbake på samme gamle. Jeg trenger den tiden jeg har.