Fri og frank

Tenk om man kunne ha vært fri og frank hele tiden. Uten bekymringer og krav. Ikke tenkt på fremtiden og økonomien. Ikke brydd seg om hva andre sa og mente. Ikke tenkt på konsekvenser av handlingene sine. Ikke stå til rette for alt man har sagt og gjort. Leve av naturen og miljøet rundt en. Bare springe over viddene og la jobb være jobb og hverdag være hverdag. Rusle rundt og ikke tenke på at en må tilbake til hjem, jobb og strev. Styre sin egen tid etter eget befinnende. Klare seg selv uten å være nødt til å spørre andre om hjelp og støtte.
Det hadde vel vært livet?

Men det er vel ikke sånn samfunnet vårt er bygd opp. For å leve et slikt liv, må man først klare å sette av en haug med kroner. For alle skal ha penger av en til alt mulig, hele tiden. Man kommer seg nesten ikke ut av døra lenger uten at det koster noe.

Jeg reiser bort til helgen. Komme meg bort litt fra Gol og folket her oppe. Møte nye mennesker, og slappe av litt. Se en by jeg ikke har vært i før, og oppleve nye inntrykk. Kanskje til og med besøke et annet land i helga? Det er ikke usannsynlig at det også skjer. Men, hvor mye kan en egentlig rekke på en helg... En kjapp tur til Sverige? Eller eventuellt en svipptur med ferga til Danmark? Men, da var det økonomispørsmålet igjen da.. Hvor skal man klare å få disse pengene, som alle skal ha, for å komme seg avgårde?

Kanskje jeg heller skal bli i landet, og se om det er noe her hjemme som er verdt å se på, og ta bilde av. Man mister jo litt inspirasjon av å se den samme naturen, og de samme omgivelsene hele tiden.

Mennesket er ikke skapt for å sitte rolig. Vi er nomadiske av natur. Jegere og samlere. Når alt er jaktet på og samlet inn på ett sted, så reiser vi til det neste. Det er ikke mere å jakte på her oppe. Samlinga har aldri blitt noe serlig heller. Kanskje det er på tide å innse at man må flytte på seg. Begynne noe nytt et annet sted? Få nye inntrykk, nye venner og ny jobb? Begynne på skole, få seg hybel og drømme tilbake til den problemfrie ungdomstiden, som ikke innebar for mange plikter og forutsetninger. Ingen stilte krav til en, og man kunne nesten gjøre som man ville uten at noen absolutt skulle kritisere en.

Da er første søknad til skoleplass forresten sendt. Da er det bare for meg å skjerpe meg i tiden fremover. Krysser fingrene hardt for at jeg kommer inn på skolen jeg har søkt på. Nå har jeg tatt det første steget inn i mitt nye liv, håper jeg. Da får jeg bare håpe det ikke blir det siste fremover før jeg blir slengt tilbake igjen...