Slutten av April, snart Mai

Jeg våknet i går til snøvær. Er det virkelig ikke slutt på vinteren enda? Kjenner at temperaturen ute fortsatt holder seg nede under ti grader, og kulda har ikke gitt helt slipp enda.

Jeg har i dag sagt ifra til min sjef, at jeg slutter på jobben etter sommeren. Det ble litt panikk i stemmen hennes, men det virket som om det skulle ordne seg etterhvert. Jeg har jo tre måneder oppsigelsestid, som hun må benytte til å skaffe noen som skal overta jobben min.

Ellers så har jeg en fin helg framfor meg. Med to barn. Mia tar med seg lillebror til Gol i helga, og jeg må se om jeg klarer å sysselsette de to.

Ellers så har jeg ikke fått blogget så mye i det siste. Det er så masse annet å tenke på. Skole, penger, leilighet..... Er det rart jeg ønsker det var flere timer i døgnet?

Etter de siste dagers strabaser vil jeg også bare få si noe, som folk burde ta til ettertanke. Ikke bare ovenfor meg, men ovenfor alle rundt dere. Det gjelder ikke alle, men se på deg selv, og tenk etter om det gjelder deg.
Jeg lurer på hvorfor ikke enkelte kan skjønne hva frihet betyr. Jeg har min vilje, og den skal ingen få styre for meg. Det klarer jeg fint selv.

Og til slutt vil jeg bare si noen ord...

"Når dagen går mot kveld, og natten faller på, går tankene mot den man bryr seg om.
Det er da man kjenner hva som er viktig, og hvem man egentlig er glad i.
Når følelsene kommer, og hodet begynner å jobbe for seg selv, skal man sette seg ned og tenke på noe godt.
En god venn. En kjæreste. Et familiemedlem. Et kjæledyr.
Da vil disse også komme til en om natten som en god drøm.
Så uansett hvordan dagen har vært, så la ikke de vonde tankene bli med deg igjennom natten.."


Jeg ønsker også å få takke noen som er noe helt spesielt for meg. Ei jente som forstår meg, og vet hvordan jeg har det. Ei jeg er lei meg for at jeg må reise ifra. Ei som er der for meg når jeg trenger ho. Ei jeg ønsker å være der for hele tiden. Ei som jeg håper at jeg aldri mister kontakten med. Ei jeg ønsker jeg kunne være med hele tiden. Tusen takk for at du er der, og at du finnes. Du vet hvem du er...Jeg er utrolig glad i deg... Klem fra meg til min kjæreste venn....

I dag er jeg glad!!!!

Jeg har fått et utrolig hyggelig brev i dag.
Jeg har kommet inn på Idefagskolen i Tønsberg. På fotolinja.
Dette vil virkelig bli en god forandring i livet mitt. Selv om det koster skjorta. Dette er noe jeg brenner for, og virkelig vil gjøre noe med. Jeg håper selvsagt etterhvert at dette er noe som fører til ny jobb, og kanskje til og med et eget studio.

Så nå er det pengesparing der jeg kan få spart på noe. Ingen utgifter som ikke er nødvendige, og kanskje tenke på å selge unda det jeg ikke trenger. Jeg må jo betale studieavgifter, skolepenger, leilighet i tilleg til at jeg må jo ha litt penger å leve for det neste året også...
Er det noen som har et godt forslag til hvordan det blir mest mulig penger i kassa? Jeg trenger alt jeg kan få tak i...

Ellers så går dagene greit og fremover mot en sommer uten sommerferie. Har jo ikke tid eller råd til ferie jeg nå...

Om noen vet om noen legat eller stipend jeg kan søke på, så håper jeg noen kan fortelle det til meg. Enten på sms, mail eller i kommentarfeltet under her..

Det er en litt rar følelse jeg har nå. Kjempespent på hva fremtiden skal bringe. Redd for at jeg ikke får skaffet pengene. Glad for at jeg har en plan. Urolig for hva en leilighet kan koste.

Ellers så er jeg bare kjempeglad!!

Rester etter vinteren

Faderen hadde vært ute og lufta King i dag og kom over en oppdagelse i skogen bak huset. På en liten knaus i en skoglysning lå det masse pels. Han skjønte fort at det var gaupa som hadde herjet der i vinter.



Det var ikke mye igjen av rådyret. Kun masse pels og klovene. Og så masse pels det var!

En annen ting som dukket frem når snøen gikk, var restene av fjorårets/årets feiringer. De gamle restene av nyttårsfyrverkeri kom frem, og så ikke akkurat pent ut. Her ligger restene av alle de pengene som ble skutt opp iløpet av noen hektiske minutter natt til første januar i år. Masse glorete papir, og vassen papp, som en gang i tiden var fyllt opp av sprengstoff og kjemikalier.

Men, over til noe annet som jeg fikk tenke på i dag.
I nyhetene i dag snakket de om en person som hadde blitt arrestert. Han var "en kjenning av politiet". Det fikk meg til å tenke litt.. Hva vil det egentlig si at man er kjenning av politiet? Om man for eksempel er den som reparerer politibilene, så er man vel en kjenning? Det er jo ikke noe kriminellt i det? Jeg er på hils med en del i politiet. Er jeg da en "kjenning av politiet"?
Om man tenker seg om så er det vel ganske mange som da er "kjenninger av politiet".
Rart hvordan man plutselig går rundt å tenker på slikt...

I dag har jeg vært produktiv. Hatt en fotoshoot med en familie på asylmottaket på Torpo. Det var kjempespennende. To små unger som ikke ville være stille. Det er litt krevende, men resultatet ble kjempebra, så da er jeg fornøyd. Håper familien også er fornøyd med de ferdige bildene jeg skal levere.

Ellers så går dagene fremover, og jeg har litt igjen på søknaden til Idefagskolen før jeg kan levere den. Mangler et par vitnemål. Men uansett, så rekker jeg det ihvertfall før fristen. Krysser fortsatt fingrene for at jeg blir tatt inn fra høsten av.

Vår?

Klesklyper på en snor. Fasinerende, ikke sant? Det blir fort slik når jeg får inspirasjon. Det skjedde faktisk i helga. Innimellom alle kattebildene, så kikket jeg opp, og fikk se disse klesklypene, med sine mange farger, mot en grå, skyet himmel. Det er ikke lett å legge merke til at det kan bli et bilde av det, men jeg synes selv det er ganske stiligt. Det er mye slikt rundtom. Smådetaljer som dukker opp i synsfeltet på en. Det er bare så vanskelig å legge merke til det. Det kan være en blikkboks som stikker opp av løvet fra i fjor. Et bildekk med jord inni. En tomflaske med brunt smeltevann. Om man bare oppdager det, og ser det i det rette lyset, så blir det plutselig interressant. Hvis man da klarer å fange dette synet på kameraet, så har man gjort det bra. Det var ihvertfall noe slikt jeg prøvde på med dete bildet her. Selv om ikke resultatet ble helt topp. Jeg fikk ihvertfall bare en av klesklypene i fokus, mens de andre er uskarpe. Slikt liker jeg..

Det var denna våren som folk snakker om.
I dag kom det et lite snøfall her i Gol. Store filler, som heldigvis ikke la seg ned noe sted. Jeg tenkte det kom til å legge seg nå, for det hadde vært typisk, siden jeg har sommerdekk på bilen. Vårværet hadde vi i forrige uke, og nå er det nesten vinter igjen. Ihvertfall i lufta.

Dagen i dag har vært lang og slitsom, med masse telefoner til montører og dataeksperter. Datatrøbbeldagen, tror jeg. Da er det ikke gøy å være på jobb. Kundene blir misfornøyd, og jeg må betale dem tilbake fordi det er brudd på linja, og spillet ikke kan fullføres. Bingokunder er ikke de du erter på deg ustraffet!

I morgen er det en fridag igjen, og den skal jeg forsøke å nyte så godt det er mulig. Jeg skal ikke legge planer for dagen, så får jeg heller se hva som skjer iløpet av de timene dagen varer. Det kan jo fort hende jeg finner på noe konstruktivt med fridagen. Det vet en aldri.

Jobbe med fremtiden

Jeg sitter her i dag og ser om jeg klarer å finne ut hvor jeg har alle papirer, attester og vitnemål jeg trenger for å få fullørt søknaden til skolen. Jeg må få levert alt fra meg innen 30/4 og regner med jeg kanskje klarer det. Det blir isåfall rart å sette seg på skolebenken igjen fra høsten av. Det er jo tross alt noen år siden sist, mener jeg. Flytte på hybel igjen på en ny plass. Skaffe meg nettverk og venner. spare penger, og ikke bruke de opp på alt mulig fjas.

Jeg ble litt overrasket over hvor mye en kan ta for å skrive ut et vitnemål. En av de videregående skolene jeg har gått på tidligere skulle ha 250,- pr vitnemål pluss oppkrav! Koster det virkelig så mye å skrive ut et ark som ligger på en datamaskin? Er det virkelig så mye jobb, at en må ta seg SÅ godt betalt?

Våren har kommet for fullt. Hadde det bare ikke blåst så innmari. Nydelig vær, med solskinn og varme i leveggen.

Jeg skal prøve å utnytte onsdagen denne uka til å ta noen bilder. Ta en tur over fjellet igjen, bare jeg ikke blåser bort..

Da var det "Gutta på Tur!"

"Me mykji sjalottlauk"

Helgen har kommet over oss og jeg og Magnus Kobberød har tatt mot til oss og reiser på en roadtrip til Sarpsborg! Bytur, og greier! Jeg skal farte rundt hele byen der nede og "misbruke" kameraet mitt så godt jeg kan. Jeg får bare håpe været ikke står oss alt for mye imot.

Det var alt jeg rakk å skrive før vi dro nedover til Østfold og det store utland (Sverige). Kameraet ble ikke brukt så mye som jeg hadde håpet på, men noen bilder ble det ihvertfall. Traff på noen helt skjønne katter der nede som ble foreviget på kameraet.

Er de ikke skjønne???


Turen var fin, og selskapet og overnattinga var kjempehyggelig! Får håpe det ikke blir lenge igjen til neste gang vi setter snuta østover. Kanskje været er så bra neste gang, at kameraet kan misbrukes skikkelig da istedet., Det er ikke lett å ta bilder når en må streve for å holde seg oppreist i vinden.

Ellers så har jeg endelig fått bekreftet at ikke aller prøver å være noen andre på nettet. Har truffet på ei jente som er det mest ærlige jeg noen gang har møtt. Det er godt å se at noen klarer å være seg selv i alle anledninger, og ikke forsøker å late som at hun er noe hun ikke er. Jeg tror Magnus er helt enig med meg der.

Det er godt å se at, selv i min alder, er det mulig å få seg nye venner og opprette nye vennskap som kan vare. Så husk det folkens, det er aldri for sent å skaffe seg nye venner..

Nå er jeg kommet hjem, og er sliten etter en helg med masse latter og godt humør.

Nå er det bare å sette seg ned de neste dagene og se igjennom bildene mine. Skal levere åtte bilder for opptak til Idefagskolen i Tønsberg. Jeg krysser fingrene hardt for at jeg kommer inn.. Da er det tilbake på skolebenken i en alder av 34 år. Det blir en utfordring som jeg skal kunne klare å takle.

Da var helga over, og tilbake på jobb igjen i morgen. Dagene blir lettere nå. Det var godt å komme seg bort litt i helga. Ting hjelper når du får det på avstand!

Viktig Melding! Luftrommet Stengt!

Våknet i dag tidlig opp til meldingen på nyhetene. Norges luftrom er stengt på grunn av sot og askepartikler fra Island. Det er rart at et "lite" vulkanutbrudd på Island kan ramme all flytrafikk i Norge, sverige, finland og deler av Russland.. Man kan jo virkelig lure på hva som hadde skjedd om utbruddet hadde vært et stort et. Hadde det da vært et hysteri her i landet? Jeg skjønner at de setter flyene på bakken. Vulkanaske er ikke til å spøke med. Vi vil vel ikke ha en flykatastrofe her i landet?

Og så begynner avisene å skrive. Store krigstyper og masse bilder av den store skyen som er å vei mot kysten vår. Fulgt opp med bilder fra flypassasjerer som sitter fast på Gardermoen, og blir Sintere og sintere. Intervju med en eller annen kar fra et forsikringsselskap som rekker tunge til alle de som ikke får flydd noe sted, og sier at de dessverre ikke får igjen ei krone på reiseforsikringen sin fordi forsikringen ikke dekker vulkanaske i lufta. Det blir jo nesten som han forsikringsagenten i Donald, som selger meteorskadeforsikring. Som kun dekker skade forårsaket av selve meteornedslaget; ikke brann, vannlekkasje og annet som kommer etter, men kun hullet etter meteoren.

Vulkaner og naturkatastrofer får en til å begynne å tenke litt. På hvor fort ting kan forandre seg, og hvor maktesløs man egentlig kan være. Hvem klarer vel å stanse en vulkan, et jordskjelv eller en tsunami? Man kan jo selvsagt prøve å være forberedt, men om man skal være det hele tiden, så har man jo ikke annet å gjøre enn å gå rundt å være redd. Og hva slags liv er egentlig det?
En del folk snakker om at de er redd for verdens undergang. Men om den kommer, så er det ikke noe gjøre med det uansett. Da er det bråslutt uansett. Er det ikke bedre å da leve, og være fornøyd, istedet for å passe seg og grue seg for alt mulig?

Uansett hvor fælt jeg synes det egentlig er med naturkatastrofer, så er det et eller annet facinerende med det, også. Jeg sitter her og ønsker meg til Island så fort som mulig, for å få tatt bilder.. Masse bilder. Skulle ha knipset til kameraet ikke orket mer. Men da kommer det første problemet : Penger. Har ikke, og får ikke tak i på kort varsel. Det neste problemet er : Hvordan i pokker kommer man seg til Island, fort, når man ikke kan fly?

Nei, får vel helder holde meg hjemme til jeg får meg litt utdanning. Jeg fikk ihvertfall e-post ifra skolen jeg søkte på om at søknaden var mottatt og til vurdering. Jeg bare krysser fingrene for at jeg får plassen. Bosted og andre trivielle ting tar jeg på sparket når det kommer så langt. Det viktigste er uansett å få skoleplass.

Fri og frank

Tenk om man kunne ha vært fri og frank hele tiden. Uten bekymringer og krav. Ikke tenkt på fremtiden og økonomien. Ikke brydd seg om hva andre sa og mente. Ikke tenkt på konsekvenser av handlingene sine. Ikke stå til rette for alt man har sagt og gjort. Leve av naturen og miljøet rundt en. Bare springe over viddene og la jobb være jobb og hverdag være hverdag. Rusle rundt og ikke tenke på at en må tilbake til hjem, jobb og strev. Styre sin egen tid etter eget befinnende. Klare seg selv uten å være nødt til å spørre andre om hjelp og støtte.
Det hadde vel vært livet?

Men det er vel ikke sånn samfunnet vårt er bygd opp. For å leve et slikt liv, må man først klare å sette av en haug med kroner. For alle skal ha penger av en til alt mulig, hele tiden. Man kommer seg nesten ikke ut av døra lenger uten at det koster noe.

Jeg reiser bort til helgen. Komme meg bort litt fra Gol og folket her oppe. Møte nye mennesker, og slappe av litt. Se en by jeg ikke har vært i før, og oppleve nye inntrykk. Kanskje til og med besøke et annet land i helga? Det er ikke usannsynlig at det også skjer. Men, hvor mye kan en egentlig rekke på en helg... En kjapp tur til Sverige? Eller eventuellt en svipptur med ferga til Danmark? Men, da var det økonomispørsmålet igjen da.. Hvor skal man klare å få disse pengene, som alle skal ha, for å komme seg avgårde?

Kanskje jeg heller skal bli i landet, og se om det er noe her hjemme som er verdt å se på, og ta bilde av. Man mister jo litt inspirasjon av å se den samme naturen, og de samme omgivelsene hele tiden.

Mennesket er ikke skapt for å sitte rolig. Vi er nomadiske av natur. Jegere og samlere. Når alt er jaktet på og samlet inn på ett sted, så reiser vi til det neste. Det er ikke mere å jakte på her oppe. Samlinga har aldri blitt noe serlig heller. Kanskje det er på tide å innse at man må flytte på seg. Begynne noe nytt et annet sted? Få nye inntrykk, nye venner og ny jobb? Begynne på skole, få seg hybel og drømme tilbake til den problemfrie ungdomstiden, som ikke innebar for mange plikter og forutsetninger. Ingen stilte krav til en, og man kunne nesten gjøre som man ville uten at noen absolutt skulle kritisere en.

Da er første søknad til skoleplass forresten sendt. Da er det bare for meg å skjerpe meg i tiden fremover. Krysser fingrene hardt for at jeg kommer inn på skolen jeg har søkt på. Nå har jeg tatt det første steget inn i mitt nye liv, håper jeg. Da får jeg bare håpe det ikke blir det siste fremover før jeg blir slengt tilbake igjen...

Søndag i finværet

Tøffeste gnageren på "Alt for Dyr"
Nybakt mor, som passer godt på barna sine. Skulle ta meg og kameraet mitt når jeg skulle ta bilder.

Nå er endelig finværet kommet til dalen her for fullt. Våren er på plass. Jeg tror jeg skal utnytte dagene mine fremover, og ta masse bilder. Tenkte på en lite turnè igjennom Hallingdal iløpet av de neste to dagene. Få med meg våren i dalen. Kanskje vise forskjellene fra Geilo til Flå? Jeg har lyst til å prøve, ihvertfall. Skoleplanene må også gåes igjennom. Det er tross alt en del skoler som har søknadsfrist 15. april.

Det våres, og det tenkes

"Skuret i skogen"
Eller hytta i skogen, vet ikke helt hva jeg skal kalle det.
Jeg "oppdaget" denne hytta i fjor høst. Den har sikkert vært inni skogen der i flere tiår, og jeg har sikkert gått forbi flere ganger uten å legge ordentlig merke til den. Men det var et eller annet som fanget blikket når jeg gikk igjennom skogen i høst. Den blå døra, kanskje, eller bare "tomheten" som den symboliserer. Bare etterlatt for seg selv inne i den store skogen. Tømt for alle verdier, og satt igjen til forfall. Kanskje jeg kjente meg igjen i følelsen? Kanskje det var derfor den "åpenbarte" seg for meg i høst? Det blir fort en del tanker med sånne motiv.

Det er slike motiv som dette, som får opp øynene for tolking av bilder. Får frem tanker og følelser, og en personifisering av objekter. Studer bildene av denne hytta, og døra, spesielt, og si i kommentarfeltet under hva slags tanker du får. Hva slags tanker du tror hytta hadde hatt, om den kunne ha snakket eller tenkt. Det er alltid morsomt å vite hva slags tanker andre kan få ut av et motiv og et bilde.



Nå er vårværet endelig kommet for fullt i Hallingdal. Sola skinner, og vannet sildrer friskt i veikanten. Fuglene synger og bråker, og er vårkåte som fy. De sitter rundt i alle trær og roper på en make.
Snøen blir gradvis borte, og småspirene som har vært klare fra i høst, begynner å titte frem.
Gradestokken holder seg godt over 0º og tiner opp folk og fe. Klærne blir borte, og folk nyter solen så godt de kan.

Jeg ser fremover, og inner at dagene blir lengre og lengre. Det er ikke lenger så mørkt. Hverken ute eller inne. Humøret er gradvis på veg oppover i takt med sola og temperaturen.
En liten melding fra en god venn er alt som skal til for å få frem smilet, som har liggi skjult siden August.
Ting begynner liksom å falle litt mere på plass. Jeg har begynt å tenke fremover, og legge planer. Jeg vet det er mye jeg må igjennom, og mange dørstokker å krype over, men de er ikke så høye lenger nå. De krymper i lyset og sola. Såklart er det fortsatt ensomt om kveldene, men jeg forsøker å få tankene over på noe annet, og tenke fremover. Finne løsninger istedet for å grave meg ned i problemer og tristhet.

Jeg gleder meg til det har blitt borte så mye snø, at jeg kan gå ute i naturen igjen, med kameraet, og ta masse bilder av ting jeg kommer over. Ting kommer frem når "sløret" blir borte. Både snøen, og det teppet av depresjon som jeg har befunnet meg i. Jeg klarer å smile til folk igjen, i små mengder om gangen enda, men det er ihvertfall et lysglimt.

Bare det å være sammen med noen jeg er glad i, og som er glad i meg tilbake, gjør at jeg kommer meg opp igjen. Så tusen takk for at du lar meg få komme å bare være med deg av og til. (Du vet hvem du er)

Jeg må også få lov til å takke for at jeg har møtt nye mennesker, på steder jeg aldri kunne drømme om at jeg kunne bli kjent med noen. Jeg visste ikke at man kan bli SÅ godt kjent med folk som jeg har blitt på et chattested. (Gratulerer med dagen, Rebecca) Så synd jeg ikke kan komme nedover og hilse på neste helg.

Ellers så blir dagene bare kortere og kortere. Har så mye jeg har lyst til å gjøre, som jeg bare ikke rekker å få gjort. Men nå kjenner jeg ihvertfall at jeg har energi til å få gjort tin, og da gjør det ikke noe at jeg ikke får gjort alt!
Bare la meg få gjøre ting etter egen timeplan, ellers så er det ikke lenge før jeg er tilbake på samme gamle. Jeg trenger den tiden jeg har.

Vinterrose

Dagens bilde er et jeg kaller "Vinterrose"
Et bilde jeg tok en natt jeg ikke fikk sove. Tok heller en spasertur i Gol sentrum, og kom over denne stakkars rosa som hadde fryst før den hadde rukket å miste bladene. Bildet er ikke av mine beste, men for meg så betyr bildet ganske mye. Fargene på bildet kommer av at det er tatt under gatebelysning. Bildet er ikke manipulert på noen måte heller.
For meg så symboliserer denne frosne rosen noe skjørt og uskylding som har blitt forlatt til seg selv ute i kulden. Man kan føle hvor mye den ønsker å blomstre og leve. Etterlatt mens de andre rosene har fått et hjem eller blitt gitt bort som en kjærlighetsgave. Så uansett hva dere synes om kvaliteten på bildet, eller farger og komposisjon, så har det lite å si for meg. Fordi jeg har en tanke og følelse rundt bildet som gjør at jeg liker det.

La det jeg sa om bildet over, også gjenspeile seg i deres følelser og tanker om folk og ting rundt dere. Om man ikke hele tiden ser etter perfeksjon, så kan man klare å oppdage rosen som står nediset i en grøftekant. Når man bare kommer innpå, og ser nøye, så er ikke perfeksjon det man blir glad i tilslutt. Man lærer seg å se dypere enn bare utsiden. Man kan bli mer glad i en person med nykker og småfeil, enn man blir i en person som hele tiden skal være perfekt.
Det er mange roser der ute som er skjult av et kaldt, frossent utseende. Mange som setter opp en vegg av frost og is fordi de ikke vil innrømme at de er en rose. Og alt for mange roser blir etterlatt ute i kulden, fordi tornene er ute hele tiden, og de ikke vil innse hvor vakre de er.

Tenk over om du er en rose, eller om du har venner som er roser, som burde få beskjed om at de er det. Ta opp mobilen din, send dem en melding. Fortell hvor mye de betyr for deg, og se hvor mye du betyr for dem. Du vil bli overrasket over hvor mange roser du har rundt deg, og hvor mange som oppfatter deg som en rose.


Det var dagens lille Moralpreken. Håper det er mange som tar det til seg litt, og får en fin dag og en god helg. Sammen med hele rosebuketten som deres venner tilslutt utgjør.

Planleggingsdag?

Kikker opp på himmelen, og venter på våren!

Jeg har tenkt mye de siste dagene. Skal jeg ta meg selv i øra, og levere en søknad til skoleplass?
Jeg vil bli flinkere til å ta bilder, og kanskje få meg en jobb innen foto. Det må da være mulig å få til det innen rimelig kort tid? Jeg har innsett at penger ikke bør være noe problem, og tid må jeg bare legge av. Men så lenge jeg bare ser motgang og problemer i ting, så er det ikke lett å komme igang. Jeg skal gjøre det jeg kan for å få til det her. Kanskje jeg etterhvert klarer å få til noe eget, og noe jeg trives med.
Da er problemet. Kreativ foto, modellfoto eller fotojournalistikk?
Det er jo tre forskjellige linjer, med forskjellig krav til utstyr og tidligere arbeid.

Jeg tror kanskje jeg skal forsøke å finne en skole i nærheten først og fremst, selv om Australia også frister. Jeg har innsett at uansett hva slags skole jeg velger, så innebærer det flytting, leilighet og ny jobb. Om jeg da ikke hopper på et nettstudie. Jeg får da dagene til hjelp frem til søknadsfristene, og se hva jeg gjør.

Jeg kommer tilbake til hva jeg har bestemt meg for i løpet av uka.

Ellers så går dagene greit, med litt fri innimellom, men stort sett jobbing. Jeg tror jeg trenger en frihelg snart, der jeg kan reise vekk og få nye inntrykk og inspirasjon.

Onsdag!

I dag har jeg gjort det jeg sa jeg skulle gjøre. Ingenting! Det var faktisk utrolig behagelig. Har bare gått rundt og sett, og slappet av. Lurer på om jeg skal prøve å gjøre det samme i morgen også.

Planene mine begynner å forme seg hodet mitt nå. punkt 1 i planen er å vinne noen millioner lotto på lørdag. Da får jeg kanskje nok penger til å begynne på ny utdannelse. Det hadde gjort seg med en utdannelse innen foto. Det er bare så alt for dyrt. For å få meg en ordentlig grad innen foto, og papirer som er gode nok til å få jobb med etterpå, så snakker vi ca. 42.000,- i tillegg til utstyr og skolemateriell. Men er det noen som ønsker å sponse meg med det, så værsågod!

Jeg får benyttet denne kvelden til å se igjennom bilder, og kanskje endelig få noen over på DVD plater. Det er tross alt noen som venter på bilder fra meg. Mens jeg driver med det, så kan det fort hende det havner noen flere bilder ut på fotoeske også.

Håper på bedre vær i morgen, og bedre form og inspirasjon. Kameraet SKAL benyttes i morgen, ellers så er det ikke noen ny sjanse før etter helga..

Jeg finner ikke ut mere å skrive akkurat nå, men det kan fort hende det dukker opp ting i det lille hodet mitt som er verd å skrive om, og da blir det fort en oppdatering til i dag.

I'm feeling Blue!

Følelsene hoper seg opp dag for dag. I dag er jeg blå. Kanskje fordi for lite søvn tærer på serotoninnivået i hjernen, og gjør at en blir deprimert.

Det er dager som ikke alltid er like gode. Man tenker at alt kunne ha være bra hvis bare......
Men så er det ikke sånn det blir, eller sånn det er. Man må bare ta dagene som de kommer. en og en av gangen. og håpe man får mange etterhvert. Jo flere dager man får å leve på, jo flere sjangser har man for at det skal bli en god dag en gang.
Siden søvn regulerer serotoninnivået, og motsatt, så blir en mangel på begge, en ond sirkel som bare bygger seg opp. Man går rundt som en zombie og får ikke med seg alt som skjer rundt en.
Da er det ikke lett å få inspirasjon til bilder. Man ser ikke detaljene i hverdagen, men bare en uklar "grøt" av ting. Og når man da er vant til å se etter nyanser og detaljer som skiller seg ut, er det også en medvirkende årsak til at man siger inn i en større depresjon.
Får håpe humøret mitt ikke går utover andre rundt meg. Folkens, jeg har det bra, og klarer meg fint.

Men nok om det..
Dagen i dag har vært hard, men fin. Begynte med lett snøfall i dag tidlig, og gikk over til vår i lufta, og solskinn. Det er om våren man kjenner livet kommer tilbake til landet. Småfuglene synger av full hals, og damene dukker opp med mindre og mindre klær hver dag.
Er det ikke godt med vår?

Når bare fridagene kommer, og inspirasjonen er på plass, så blir det nye bilder på nett og på harddisken min.. Det ser ut som om jeg klarer å passere 19.000 bilder før sommeren er her. Skulle bare ønske jeg hadde ro på meg til å få konsentrere meg nok til å gå igjennom de. Finne de som er bra, og virkelig bra. Prøve å få lagt ut de beste på et nettsted der noen faktisk ønsker å se de. Det er ikke nok for meg å bare ha de selv. Jeg har jo tross alt tenkt å få litt anerkjennelse for de bildene jeg tar.

Jeg må forreten slutte å love meg bort om dagen. Jeg har innsett at jeg trenger de dagene jeg har fri til meg selv. Man blir sliten av å hele tiden stille opp for andre, på egen bekostning. Om jeg vil komme på besøk, eller henge rundt i dalen med noen, så spør jeg. Vennligst ikke mas på meg når jeg sier jeg har fri. Dette gjelder alle, unntatt et par spesielle, som kan ringe meg og mase 24/7/365 om de vil. Dere vet selv hvem dere er.

Jeg sitter her og leser igjennom det jeg skriver, og innser egentlig at jeg har vært litt for negativ i dag. Et nytt mål for dagen burde kanskje være å lære seg å sette større pris på alt vi har. Vi burde være takknemmlige for at vi er så heldige som vi er, dessverre blir det heller til at vi tar det meste for gitt, eller skylder på alle andre - vi er bortskjemte og burde heller se på oss selv.
Men for de fleste her i verden så er vel selvinnsikt et utrolig ukjent begrep.

Jeg vet ikke om noen leser denne bloggen, for kommentarene er få, så om du leser noen av innleggene mine, så hadde det vært fint med en kommentar om hva du synes. Jeg biter ikke hodet av noen, og tar all kommentar og kritikk til ettertanke.

Venner, uvenner og kjærlighet

Hvorfor skal det være så anskelig å være venner. Småting kommer i veien og blir stort. Misforståelser og sjalusi ødelegger vennskap. Rykter og usannheter brer seg og er umulig å få vekk igjen. Forhold går i stykker, og nye forhold skapes.
Hva med oss som sitter imellom alt dette. Som ikke har grunn til å bli uvenner med noen, men som blir trukket i alle retninger av venner som ikke er venner med hverandre lenger.
Og så har man falske venner. Venner som sier hei, og er kjempehyggelige, som gjør alt de kan for å tro at du er deres bestevenn, som etterpå går rundt og snakker bak ryggen på en.

Som dere ser av illustrasjonsbildet, som er fra Reptilparken i Oslo, så har jeg valgt å bruke en slange.
Et dyr som er stille og rolig, men som bruker minimalt med krefter på å ta livet av deg om man ikke passer seg.
Det samme kan man kanskje si om venner av og til også. Enkelte er så nær på deg, at du føles som om du blir kvalt. Mens andre er så fjernt unna, at de like gjerne kunne ha levd i Afrika.

Andre ganger er de du har nærmest, så nære at du føler du ikke kan miste dem, men allikevel så blir de revet vekk. Og det er alltid de beste som forsvinner først.
Eller er det egentlig det? Kanskje det bare er en illusjon? Kanskje det bare er slik at, når man mister noen, så husker man bare de gode sidene ved personen. Ingen er jo verdt å miste, uansett. De nærmeste vennene klarer aldri å kvele deg, om du holder de nært nok. Gi de oppmerksomhet når de fortjener det, og la de være ifred når de ber om det.

Sleipe slange, sier man ofte. Selv om sannheten er at slanger faktisk er glatte og tørre. Men de vet å sno seg. Slik er det dessverre med mange såkalte venner også. De utnytter svakhetene dine til sitt eget beste, og du sitter igjen med en følelse av å ha blitt lurt. Og om du prøver å tenke på deg selv, og ditt eget beste, så fremstår du som egoistisk og sær.

En ekte venn er en person som tar deg for den du er, ikke venter seg noe av deg, ikke utnytter seg av deg og er der for deg, når du trenger en venn. Har man en venn som snakker med en når man føler seg nede, og åpner seg for en når man er på bunn, så har man en venn for livet.

Den største misforståelsen man kan ha, er vel at man mister en venn om man blir forelsket i den. Man gjør bare alt litt mere komplisert. Men om man klarer å være venner til tross for forelskelsen, så vil man etterhvert se hvem personen egentlig er, på godt og vondt. Og da åpner verden seg for mange tanker og følelser i vennskapet. Man må bare ikke være redd for å si til vennen hva man føler. Da kan man miste sjangsen til å finne ut om vennen føler det samme tilbake.

Det koster en ikke allverden å si "Jeg elsker deg" til vennen din en gang i blandt. Man behøver ikke mene mere enn at man er utrolig glad i hverandre som venner. Så ta opp mobilen din.. Finn frem din beste venn eller venninne og si til den personen hvor mye den betyr for deg, for man vet aldri når det kan være for sent..

Påskehelga er over

Da var jeg tilbake med oppdatering av bloggen.

Helga har vært litt hektisk, og inspirasjonen har vært litt fraværende. Uansett, her er ihvertfall mine opplevelser i helga.

Langfredag gikk stort sett med til å være med Mia, og slappe av hjemme. Det er rart hvor fort en dag kan gå, når man gjør ingenting. Hadde en koselig avslutning av helga med en film og kaffe hos ei utrolig god venninne, før det var en nattetur til Geilo for å få hjem Lee.

Påskeaften var en litt slitsom dag, med mye å ordne før jeg og Mia stakk nedover til Svelvik. Trafikken var grei, og jeg er glad vi dro nedover på når vi gjorde, og ikke ventet til søndagsmorgen.

1. Påskedag dro jeg til Oslo med Mia, Wenche og Andrè. Vi skulle besøke Reptilparken. Da fikk jeg endelig mulighet til å få tatt noen bilder. Det var jaggu på tide. Reptilparken var et spennende sted, med masse flotte slanger, øgler, edderkopper, kakkerlakker og slanger. Og en liten Kaiman, som dere ser på bildet på toppen av denne bloggen. To silkeaper gjorde sitt beste for å tiltrekke seg oppmerksomheten, og en flott papegøye holdt oversikten over de besøkende. Og jeg har for første gang prøvd å holde en slange. En Ballpyton, for å være presis. Og jeg har funnet ut at, om noe lukter pyton, så lukter det ingenting. Slanger er heller ikke ekle og slimete. Det føltes mest ut som en kald Gardena hageslange, med muskler. Og så så nyskjerrig som den var. Skulle opp på skuldra mi for å se seg om. Mia, Wenche og Andre prøvde også å holde. Tror de fikk seg en overraskelse alle sammen, om hvor lite ekkel en slange egentlig er. Folkens. Får dere muligheten til å holde en slange, så gjør det. Det er koselige dyr!

På turen fra Oslo ble det McDonalds besøk ved slependen, før jeg satte kursen oppover igjen mot Gol. Da var det jeg virkelig var glad for at jeg ikke skulle nedover dalen. Stillestånde kø fra Hamremoen til Gulsvik, og fra Flå til Bergheim. Da er det morsomt å ligge bak en svenske som er redd for å få biler i motgående kjørefelt. "Huff, det kommer en bil. Jeg må bremse!".. Så turen oppover tok litt lenger tid enn vanlig, men jeg kom meg jo hjem tilslutt.

Dagen i dag er som vanlig. Jobber. Så, da er jeg tilbake på nett, med oppdatert blogg.
Skal prøve å være flinkere til å holde løftet om daglig oppdatering. Det kan til og med hende jeg får inspirasjon til å skrive et blogginnlegg til i dag, om jeg virkelig kjeder meg på jobb.

Tanker om Tanker

Skjærtorsdag.
I gamle dager en helligdag, der det bare var kjedelige programmer på tv. Alt var stengt, og folk satt hjemme, eller var på fjellet og gikk på ski.
I dag er folk irritert på at butikker er stengt, flyr på fest, tar Harryturer til Sverige og er stort sett bare glad for en fridag.

1. April.

"April first: this is the day upon which we are reminded of what we are on the other 364 "
-Mark Twain-

Har du blitt lurt i dag? Det er jo Narrenes dag, og tradisjonen er lur eller bli lurt. Jeg har prøvd mitt, så langt. Leser aviser, og ser at en del av de, kunne gjerne hatt litt bedre fantasi.

Ellers, så er det straks påskeferie for meg og.. Ihvertfall tre dager.

Overskriften i dagens blogg skulle være en tekst til bildet mitt, men samtidig en inspirasjon for meg.
Tanker er noe jeg kan ha litt for mye av til tider. Det er greit med tanker når det gjelder "Hmm. Hva skal jeg ha til middag" eller "Hvor mye er egentlig klokka" Det er liksom håndfaste tanker man kan gjøre noe med. Og så har man de dype, der man tenker på verdensproblemer og meningen med livet.
Man har også de virkelig umulige, der man plutselig bare sitter for seg selv og lurer på om man husker noe fra fysikken på ungdomsskola. Antall protoner i et kvikksølvmolekyl, og slikt.
Tanker om livet og kjærligheten kommer jo også når det passer dårligst. De kommer som regel når du er trøtt, eller sliten. Og de kommer alltid når du har lagt deg, slått av lyset og skal sove.

Når man sitter i bilen og hører på radio. Plutselig smeller det en sikring i hodet, og du tar deg i å filosofere på om det faktisk er mulig å komme seg fra Lindesnes til Nordkapp på klappskøyter i juli. Det er nesten farligere enn håndholdt mobiltelefon, kaffekopp i handa og røyk samtidig..

Tanker om tanker er kanskje enda mer frustrerende. Når man sitter å tenker på hvorfor i pokker man begynte å tenke på noe.. Du kan sitte og slappe av, og plutselig tenker man på f.eks ei ku.
Da kommer det : Hvorfor tenkte jeg på ei ku?
Svaret kommer som regel etter noen timer, eller dager, da ma plutselig legger merke til ei lekeku som ligger på gulvet, eller et melkesjokoladepapir i søpla. Den som bare kunne hatt kontroll på hva underbevisstheten egentlig sender ut i hodet.

Og så kommer selvfølgelig Jobbtanker.. Tanker om hva man kunne ha gjort dersom man ikke var på jobb. Og tanker om hva man kan gjøre når men er på jobb. Det resulterr i mye rart. Sånn som for eksempel denne Bloggen her. Et typisk resultat av jobbtanker. Ting bare suser igjennom hodet, og må bare komme ut på en eller annen måte.. Da er det bedre å skrive det her, enn å legge det på de stakkars kundene og besøkende som er innom.